Litt som et dårlig nach
Litt som et dårlig nach

Litt som et dårlig nach

Til tross for all informasjonen om at det hadde kommet et nytt virus til verden, og nyhetene som fulgte den gradvise oppblomstringen når viruset spredde seg fra matmarked i Kina, smyget seg gjennom de trange gatene i Italia til barhopping i Østerrike og etterhvert landet med et fly på Tromsø lufthavn, – hadde vi ingen anelse om konsekvensene som fulgte med. 

For selv om de første dagene etter pressekonferansen 12.mars var brutale med dramatiske overskrifter, hamstring av dopapir og jeg som febrilsk ringer til samboer mens jeg står på Rema 1000 med kun en Ben&Jerrys i hånda og tenker «vi må hamstre vi også!!» – så var det jo ikke  ille. Vi tok den nye hverdagen på strak arm og vendte oss straks til et nytt og bedre liv innendørs. For hvor ille kunne det egentlig bli? 

Som student var det en ganske ålreit overgang. Å gå fra oppmøte flere ganger i uken til å kunne møte i forelesning mens du fortsatt lå i senga var fryktelig behagelig. Det var plutselig ingen forventninger til oss. Nettbasert undervisning var nytt for alle, og ingen kunne klandres. Studentene lå i halvsøvne med svarte skjermer og scrollet på mobilen i sengen mens foreleser febrilsk prøver å få til å dele skjerm på Zoom. Karakterene ble omgjort til bestått/ikke-bestått, og det higet jeg har hatt etter et godt snitt ble plutselig gjort til en diffus ball uten aning om hvor jeg lå i løypa.   

Den stressende hverdagen vi var kjent med ble fort til en komfortabel fri-sone, og det var ikke måte på hvor mye du kunne finne på fra egen stue. Vinkvelder over Zoom med jentegjengen, kahoot hver eneste dag, livesendinger i hytt og pine fra alle medier, mat levert rett hjem på døren og Instagram bestod ikke av annet enn forslag til hjemmeøkter. Hvertfall etter min algoritme, da. Og vi ble rause mot hverandre! Vi gjorde ikke annet enn å klappe for helsepersonell, støtte artister under balkongkonserter, donere penger til foredragsholdere og handle for vår gamle nabo. Tre dager senere satt vi opp de splitter nye hengekøyene våre på Grefsenkollen og grillet pølser sammen med resten av Oslos befolkning. Jaggu var det ikke kun vi som hadde gått lei quiz og gjærbakst. 

Sett bort i fra nettbasert undervisning og stengte Sats-sentere var det lite av hverdagen min som var blitt forandret. Som en introvert sjel som trives best i eget selskap, var det en drøm å skylde på Covid-19 når man ble invitert til festligheter. Plutselig hadde jeg all verdens tid til å henge med min favorittperson: meg selv. Heldigvis – for egen mentale psyke – jobber jeg som helsepersonell ved siden av studiene, og plutselig var det et enormt behov for nettopp meg. Å kunne fylle disse lange månedene med så mye jobb føltes som et privilegium, og selv hvor lite relevant denne stillingen er for studiet mitt innen markedsføring, har den vært enormt viktig for meg i en periode hvor alt ellers var usikkert. Plutselig hadde jeg skaffet meg et luksusproblem med å sjonglere mellom jobbvakter og undervisning.

Men selv hvor glad jeg er i quiz, hjemmebakte boller og brannslukningsapparat som vekt så blir du lei. Vi var optimistiske og positive i begynnelsen, men nå har pandemien blitt et dårlig nach som du helst bare vil ut av. Pizzaen er kald, folk har sovna og det er kun bunnslant igjen av ølen. De løpeøktene ute som var en drøm i Mai føles som knivstikk i minusgrader, og dugnaden som jobbes iherdig for føles urettferdig når andre lever livet på grottefest. Friske bær og reker på balkongen har blitt byttet ut med sjokoladenisser og ribberester. Ting begynner å kjennes litt tungt på kroppen. Bokstavelig talt.

Jeg er egentlig fryktelig god på å se ting fra den lyse siden, og jeg har vært irriterende positiv gjennom hele pandemien med oppmuntringer i hytt og gevær. Men da vi kom til desember og viruset fortsatte sin blomstring gikk lufta litt ut av meg. At jeg skulle stå der, romjulen 2020, ni måneder etter utbruddet og kun kunne vinke til bestemor fra vindu – den så jeg aldri komme i Mars. At jeg skulle tilbringe mer tid med testpersonell for Covid-19 enn familien og at juleferien ble en lang smørje av karantene hadde jeg ikke engang i tankene, og det traff meg så hardt at jeg enda ikke er helt over det.

Møte med bestemor i romjulen 2020.


Heldigvis har ikke alt vært forgjeves, og personlig er jeg mange erfaringer rikere. Jeg har lært hvor ekstremt viktig det er å holde på rutinene mine i en krevende periode og hvor mye jeg setter pris på den dagligdagse sosiale kontakten. Det blir en fryd å se kantineansatte på HK igjen og svi av hele ukesbudsjettet på spontankjøp, hilse på foreleserne i gangen og lange dager på biblioteket med kollokviegruppa. Vi har også lært hvor ekstremt viktig digitale medier har for fremtiden vår, og hvor utrolig stort utbytte vi har av det. For å ikke snakke om hvor rutinerte foreleserne har blitt på Zoom med greenscreen og mentimeter.  
 
Daria

4 Comments

  1. Fredrikke Linnea Eriksson

    Kjempe fint blogginnlegg Daria!
    Dette var kjempe gøy å lese, du skriver teksten levende og engasjerer med fine og morsomme beskrivelser og refleksjoner, sykt kult!
    Til neste gang kan du også prøve å skrive litt mer (ta dette positivt, fordi jeg ville gjerne lest mer, heh) slik at du forholder deg til 1000-1500 ord på hvert innlegg.
    Et lite tips er også å ta i bruk bilder i innleggene dine for å levendegjøre teksten litt mer. I så måte kan også overskrifter på avsnittene dine også hjelpe til å bryte opp teksten, og forbedre strukturen i innlegget.
    Veldig bra jobbet!! Gleder meg veldig til å lese mer 🙂
    Du burde foresten dele innlegget ditt på linkedin, flere burde få lese dette:)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *